– Seriøst… enda mer mas om kvinnedagen?

I dag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, og vi vet av erfaring at fremstående personer fra høyresiden nok en gang kommer til å gaule ut den gamle visa om hvor unødvendig dagen er, at likestillingskampen er elitens bakstreverske, sutrete øvelse for sure rødstrømper. Vi er jo så likestilte! Kvinner har nøyaktig like muligheter som menn, det handler kun om personlige ambisjoner og valg. Er du ikke likestilt, er det ditt problem.

Alle kamper er vunnet, og «jeg» har ingenting å takke de gamle forkjemperne for. «Jeg» er ikke kvotert, har aldri blitt diskriminert eller opplevd at jeg ikke har blitt tatt seriøst fordi jeg er kvinne. Dessuten er feminister skikkelig usexy.

Les videre

Mitt perfekte liv!

Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for! Skjønne og veloppdragne barn, som alltid viser at de setter stor pris på mammaen sin. Jeg har verdens kjekkeste mann, en herlig familie, mange, nære venner, jeg sjonglerer en spennende jobb med aktive hverdager, lager alltid sunn mat til familien, vi er på turer, trener, opplever verden, drikker champagne med venninner og livet smiler alltid! Jeg våkner hver morgen og er full av energi og tiltakslyst. Jeg har alt på stell, også husarbeid og klesvask, og jeg får god tid til å pleie meg selv, gjøre yoga og kjenne på en dyp, indre ro. Fordi jeg fortjener det!

img_0758-1
Evig solskinn og harmoni!

… du skjønte den nå, ja? At jeg forsøker å skrive ironisk? Selvfølgelig gjør jeg det. Livet mitt er ikke perfekt, jeg er ikke perfekt, og jeg kjenner vel egentlig ikke noen som er perfekte heller. Jeg er heldig som er frisk, som har familie, venner og en jobb, det må jeg innrømme. Og det er jeg veldig takknemlig for. Men det betyr ikke at ikke også mitt liv handler om oppturer og nedturer, om rot, en uendelig klesvask, om søvnløse netter, slitsomme morgener, om krangling, store regningsbunker og dager der alt er tungt. Om stress og en følelse av ikke å strekke til på noen av livets arenaer.

Men dette skriver jeg aldri om. Jeg deler aldri bilder av krangling og rot, og skriver ikke om kjipe ting og tunge tanker. Tvert i mot er det alltid glansbilder jeg serverer. Riktignok noen kommentarer med en ironisk snert, men alltid godt innafor glansbilde- idealet.

Og de aller fleste gjør det samme som meg. Instagram og Facebook er full av blide og lykkelige mennesker som er på tur, på ferie, med venner, på fest, på jobb.

Vi viser fasadene våre, det polerte og «perfekte».

Men er det et problem?

Jeg møter mange mennesker, både privat, i politikken og gjennom jobben. Og jeg opplever stadig oftere at dette glansbildelivet vi har skapt skaper stress og en følelse av utilstrekkelighet. Og det hindrer folk i å åpne seg og fortelle hvordan de egentlig har det, fordi byrden av å være lei seg og kjenne seg utenfor blir ekstra tung når «alle andre» tilsynelatende er så lykkelige og vellykkede.

Jeg kjenner ei som i fullt alvor sa at hun ikke trodde at noen av de hun var «venn» med på Facebook kunne være ulykkelige eller deprimerte, for de viste jo ikke det? Ei annen, klok dame, sa til meg at hun hadde lyst til å skrike til Facebook i julehøytiden og spørre om alle virkelig var så glade og hadde det så fint med sine familier som bildene og statusoppdateringene viste?

Vi er alle hele mennesker, og alle opplever at livet både handler om dype daler og solfylte fjelltopper

Nesten halvparten av oss vil en eller annen gang oppleve at vår psykiske helse slår en krøll på seg. Men svært få snakker om det. Tabuene er enda tungt tilstede. Vi opprettholder fasaden, fargelegger glansbildet, og gjør det dermed enda vanskeligere for oss selv. Vi bruker så mye energi på å fremstå «perfekte» at det sliter oss ut. Kravene vi stiller til oss selv, og som forsterkes av alle de «vellykkede» rundt oss gjør at vi stresser oss syke og ulykkelige. Jeg vet, for jeg har opplevd det selv. Og jeg kjenner etter hvert svært mange som forteller at de også har eller har hatt det sånn.

Jeg har mange ønsker for 2017. Ett av dem er at vi legger bort glansbildene og fasaden. Jeg mener ikke at vi bare skal snakke om eller poste negative ting og alt som er tungt for oss, hva vi velger å dele må vi jo vurdere selv. Jeg liker å fokusere på det som er positivt, og det bærer mine innlegg i sosiale medier preg av. Men kanskje vi kunne blitt litt ærligere med oss selv og med hverandre, litt åpnere og kanskje vi kunne ha senket skuldrene litt mer?

Jeg tror vi ville hatt godt av det. Jeg vet at jeg ville hatt godt av det. Og mange av de jeg snakker med, og som forteller hvordan de virkelig har det, ville hatt godt av det.

Livet er ingen konkurranse i å være perfekt. Det er tvert i mot de komplekse følelsene, relasjonene, menneskene, smellene vi går på, angsten, gleden, latteren og tårene som danner rammene for de fleste av oss. Så la oss slutte å late som, la oss slutte med glansbilder, og heller leve!

 

To blogger blir én. Jakten på en rød tråd.

img_3270
Familien , gutta-boys (her er tre av fire gutter), fjellturer og yoga er sentrale deler av mitt liv. Og det gjenspeiles i skribleriene mine.

Jeg er ingen typisk «blogger» i den forstand at jeg blogger mye eller hyppig. Det går veldig i rykk og napp, og til nå har denne bloggen hatt navnet «Politikk og hverdagsliv» og vært en plattform der jeg har kunnet dele litt lengre skriblerier og resonnementer enn f.eks Facebook tillater. Jeg har delt politiske innlegg, leserinnlegg, kommentarer til samfunnsaktuelle temaer og noen skråblikk på hverdagslivet. I sommer startet jeg en annen blogg som jeg kalte «Et liv i balanse». Der delte jeg innlegg om mindfulness, stressmestring, yoga og motivasjon, samt små hverdagsglimt.

Les videre

Hva er egentlig mindfulness?

img_0959Hva er egentlig mindfulness? Stadig flere skriver, snakker om og har begynt å praktisere mindfulness, man kan nesten si at det er litt i vinden for tiden. Og det er ikke rart. Mange, ulike mennesker har oppdaget de store, fysiske og psykiske helseeffektene man får ved å praktisere mindfulness, og bruker det som et verktøy for å senke stress, øke hukommelsen og konsentrasjonen, og å skape et liv i balanse.
Så hva er det, hvorfor virker mindfulness, og hvordan gjør man det?

Mindfulness handler om å være oppmerksomt tilstede, her og nå, på en ikke-dømmende måte.

Les videre

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

img_3606– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre

Kebab er kebab!

Gjesteinnlegg fra min 13 år gamle sønn Georg

Odins soldater er en innvandringskritisk borgerforening. De mener at de beskytter landet fra innvandrere som bare «stjeler, selger narkotika og tafser på norske damer». De har på seg svarte hettegensere med vikinghjelm og norsk flagg på ryggen. Odins soldater «patruljerer» på kveld- og nattestid fordi de liksom skal beskytte nordmenn, og særlig norske damer, fra innvandrere.

 

Rasisme er et stort problem i dagens samfunn. Enkelte personer får ikke jobb fordi de kanskje ser annerledes ut eller har en annen religion enn vår. De siste årene ser det ut som at rasismen har økt i Norge, kommentarfeltene på nettaviser og Facebook flommer over av rasistiske utsagn. Dette merker særlig unge politikere med utenlandsk bakgrunn. Hadia Tajik som er nestleder i AP og sitter på Stortinget ble utsatt for drapstrusler og grov hets da hun stemte for å innføre republikk i Norge. Derimot de andre som stemte likt henne, brydde ingen seg om. Hadia er født og oppvokst i en liten bygd i Rogaland, og har pakistanske foreldre. Hun kan tydeligvis ikke mene noe uten å bli truet på livet. Dette gjør meg sint og lei meg!

Hadia_Tajik_-_Arbeiderpartiet

 

Vi sier at Norge er et fritt land der vi har respekt for menneskerettighetene. Alle mennesker er like mye verdt, uansett hudfarge, etnisitet og religion. Ytringsfriheten gjelder alle og er en norsk verdi vi er stolt av. Men det mener tydeligvis ikke Odins soldater og andre innvandringskritiske borgere, som sier at kun nordmenn og alt som er norsk er godt nok.

Det ble derfor litt morsomt da ev av lederne av Odins soldater skrev på deres Facebookside at «Muslimsk mat som kebab og lignende, skal ikke mere spises. Vi boikotter dette fra nå av. Ingen skal tjene noe eller bli støttet av oss (…). Spis norsk mat, folkens. Vær tro mot mor Norge!»

Da gikk det visst opp for en av «soldatene» at han stod i fare for å miste kebaben sin. «Unnskyld meg, altså.. Men dette blir for dumt! Jeg er ganske så rasistisk, men dette var litt i drøyeste laget. La nå for Guds skyld folk få lov til å spise det de vil!».

Mye av den maten vi spiser, våre klær, kultur, musikk, sport og tilbehør kommer fra utlandet. Det er alt dette som har vært med på å forme Norge slik vi lever i dag. Det gikk ikke opp for «Odins soldater» før de stod i fare for å miste kebaben sin.

«Nei til utlendinger og muslimer! Men kebaben min? Den får du aldri!»

 

Arbeidsledighet? Visst pokker er det krise!

Arbeidsledigheten stiger, også i vakre Eigersund. Foto: Sem Hadland, Eigersund kommune

– Vet du hva det aller beste er? Det var sent i september, og vi satt ute i den klare høstlufta og tok en kaffe. Sola varmet fortsatt, og solstrålene fremhevet de gylne fargene på trærne og buskene rundt oss. Mannen jeg snakket med hadde vært fagarbeider i samme yrke i over 30 år. Stolt fagarbeider og fagforeningsmann uten en eneste dags sykefravær. Stolt familiefar, huseier, og nå også bestefar. Han levde et godt liv, og var både familiens og naboenes velvillige ”vaktmester”. Alltid med et smil, og alltid med en munter kommentar på lur. Bobilen var hans og konas lidenskap, og den hadde fraktet dem rundt i hele Europa. Det var før arbeidsulykken. Flere år med operasjoner, smerter og utallige besøk på legekontorer, sykehus, andre offentlige kontorer og på NAV. Han hadde fått innvilget halv uføretrygd, og min jobb var å bistå mannen i å finne et nytt yrke i de siste femti prosentene. Han var godt voksen, og kunne ikke gå tilbake til sitt gamle yrke.  Les videre